Himmelsk kommunisme?

Del 1 av himmelsk kommunisme.

Vi mennesker har alltid når vi har funnet tid til det, undret oss over hvordan omgivelsene er og hvordan de har forandret seg, ja ikke bare i disse dager, men i millioner av år. Var det mennesker som undret seg for millioner av år siden også? Ja visst! Du tror vel ikke at det bare var oss Homo Sapiens² som kunne tenke (forresten et forferdelig navn disse borgerlige vitenskapsfolkene har satt på oss).

Kjell Jan Hammer

Tenke kunne nok mennesker før oss også selv om evnen til å tenke har utviklet seg over tid. Jeg er faktisk usikker på om evnen til å tenke er bedre nå enn for 50 000 år siden! Vel, i stille stunder har vi altså undret oss over tingenes tilstand, over det merkelige i naturen som vi ikke kunne finne gode svar på: Som solen og månens gang på himmelen, på lyn og torden, regnbuen, tørke og regn, farlige dyr og ubehagelige innsekter, planter som kunne spises og andre som var giftige. Sånn har vi holdt på i millioner av år. Hei! Huff jeg glemte nesten! Vi har ikke bare evnen til å undres vi har jo evnen til fantasi og oppfinnsomhet! Du verden du verden! Da kan vi jo lage oss forklaringer på det vi ikke kan forstå! Solen gir oss lys og varme og månen gir oss litt lys om natten, regnbuen er vakker å se på, en strålende bue. Vi opplever at når det blir mørke skyer på himmelen så kan det tordne og lyne, ja så forferdelig at vi blir vetta skremte! Regn, kan det av og til bli litt for mye av, men vi må ha regn, for da vokser alt og det blir grønt og fint. Vi blir velsignet med mat og drikke. Alle disse naturfenomenene er krefter som vi ikke kunne forklare, derfor er det naturlig, at vi en gang i vår historie, gav dem spesielle egenskaper (her kom vår fantastiske evne til oppfinnsomhet inn) vi var jo avhengige av dem og noen av dem fryktet vi. Vi gjorde det naturlige om til å bli overnaturlig og vi laget oss naturreligionen i alle slags varianter. For at vi skulle komme godt overens med disse overnaturlige kreftene så begynte vi å tilbe dem og ofret gaver til dem. Gaver er jo nødvendig for at disse kreftene skal bli glade og at de kanskje kan gi oss noe tilbake? Kjære leser, er ikke dette en grei forklaring? Vi viste jo ikke bedre på den tiden. Vel, det finnes fremdeles naturreligion mange steder i dages verden også. Noen av oss mennesker er mer nysgjerrige enn ander og noen er mer oppfinnsomme slik er det bare. Det er fantastisk at vi er så forskjellige det er jo vår suksess som art! Ja vi er en art, en dyreart, en avansert sjimpanse!? Eller kanskje du mener noe annet? I alle fall, noen smartinger av oss begynte å utforske planter, innsekter og dyr. De smakte på alt som de kom over, noen ganger ble de syke og noen ganger døde de. Ved bruk av langvarig erfaring oppdaget de at planter og innsekter kunne ha en god virkning på sykdommer, smerter, sår og liknende. Vi fikk «heksedoktoren» eller sjamanen. Var de flinke, så fikk de stor status blant oss! Det var jo bra! Men dessverre, etter som tiden gikk, utviklet det seg i visse stammer og samfunn en forbindelse mellom de som kunne lege andre og de som kunne gi forklaringer på naturfenomenene. Vi andre, måtte ære og frykte kreftene i naturen. Vi fikk «presten», han eller henne som «visste» hvordan vi skulle oppføre oss, for at det skulle gå oss vel i livet. Dette var jo en grei ordning? Vi litt enfoldige, hadde jo ikke så god greie på disse naturfenomenene og en forklaring på dem måtte det jo være? Spesiell ærefrykt hadde vi jo når en del av prestene, heksedoktoren eller sjamanen hadde lært seg solens gang gjennom året og kunne forutsi sol- og måne formørkelser! Du stor alpakka! Jeg bøyer meg i støvet! Hva vil dere jeg skal ofre? Så mye? Ja, ja, jeg har jo ikke noe valg! Blir det ikke regn snart, så tar tørken frukten på trærne. Vi oppdaget en merkelig stein eller et uvanlig tre som vi ofret ved. Offerstedet stelte og pyntet vi, brukte området rundt til seremonier og ritualer. Litt etter litt, satte vi inn figurer og tegninger. Ulike guder og ånder ble knyttet til offerplassen: Solgud, Månegud, Odin, Tor og Frøya og i tillegg, en hel haug med ånder. Vi mennesker liker ikke at det vi lager/bygger blir ødelagt eller krenkes. Der hvor vi holder våre seremonier, ritualer og ofrer, blir nå hellig for oss. Helligdommen må ikke krenkes eller besudles! Livet blant oss mennesker gikk sin gang og det hadde ikke vært så verst om vi bare hadde holdt oss til en enkel naturreligion. Men slik skulle det ikke gå! Noen litt smartere enn oss vanlige dødelige, fant ut at det var en innbringene- og en behagelig posisjon å være «prest», helst «yppersteprest». Kjære leser, nå tar jeg deg med i et kjempesprang fremover i vår historie, frem til da kristendommen, jødedommen og muhamedanismen har festet seg. Vi er kommet fram til: Manne-samfunnet! Samfunnet hvor menn hersker og regjerer. Som du har skjønt, så har den naturlige seksualiteten (at kvinner/jenter og menn/gutter kan bli naturlig kåte på hverandre) blant oss mennesker, er nå blitt et problem. Denne tilbøyeligheten måtte kontrolleres, det vil si: Jentene og kvinnene måtte kontrolleres så de ikke parrer seg i hytt og pine. Jeg som mann med status og rikdom, måte jo vite at det var mine unger hun fødte! Og hvor mange kvinner jeg hadde, var uinteressant!

Yppersteprestene har etter hvert ryddet opp i mylderet av guder, demoner og ånder. De hadde fjernet og vasket bort skoger av diverse avguder og overtro og satt nå tilbake med noen få! Ja som du skjønner, de er ikke helt kommet i mål. Kristendommen holder fremdeles på med tre varianter: Gud, Jesus og Den hellige ånd og i tillegg, henger fremdeles Jomfru Maria godt med hos katolikkene. Yppersteprestene og deres utallige håndlangere har nå etablert et omfattende trossamfunn hvor de hadde stor og omfattende makt. De var jordens forvalter av Guds sannhet. Sannheten var nå på plass hos oss mennesker, her var det ikke rom for tvil! Og nåde deg hvis du tvilte og enda verre, hvis du våget å tale imot! Da kunne pinebenken eller bålet vente deg! Ordtaket: Bare synde, nåde du får! Var ikke oppfunnet ennå, så det gjaldt ikke! Det var også helt avgjørende for jentene/kvinnene at de ikke var besudlet, det vil si: at møydommen eller bedre: jomfrudommen var på plass helt til samleie etter et arrangert bryllup. Unge kvinner/jenter ble brukt som forbindelsesmiddel til status og rikdom blant de med makt og posisjoner Ett lite sidesprang: Slik er det også i dag, med eller uten møydom! Religionen har virket på oss og vår kultur i tusenvis av år og har preget tankegang og språk. Den har undertrykt folket til lydighet og hindret opplysning og nysgjerrighet og vi har innarbeidet ord og uttrykk som: Sannheten, det rene og uskyldige, det jomfruelige, det ubesudlede, det uforanderlige, det evige osv. Den guddommelige himmel! eller den Himmelske kommunisme! Ja endelig kjære leser, nå er vi kommet til poenget, tittelen på dette skriveriet. Men først en alvorlig advarsel: Det som er svært farlig ved religionen dvs. Kristendommen, Jødedommen og Muhamedanismen er at disse lager en forestilling om at vi mennesker er guds utvalgte (født i guds bilde) og er guds representanter på jorden. Dette medfører at vi oppfatter oss som om at vi står over naturen og dermed kan herske over den. Jorden er menneskenes jord, den er vår! Har vi fått et Guddommelig skjøte på at vi eier jorden? Dette, er en fullstendig forkastelig oppfatning som er ødeleggende, farlig og fordummende! Vi står ikke over naturen, vi er selv, bare en bitte liten del av den. Ved hjelp av det samfunnssystemet vi har utviklet, så er vi nå i ferd med å ødelegge store deler av naturen. Og i vår naive tro på at vi er så flinke, så har vi i tillegg rotet oss inn i den tro at vi kan fikse problemet ved å bruke oppfinnsomhet og teknikk. Kreftsykdommen som er hovedårsaken til elendigheten: Kapitalismen, tør vi knapt nevne. Skal vi ha respekt for folks religiøse tro eller overtro? Ja det må vi ha! Ikke en type respekt hvor vi slutter å kritisere denne uholdbare oppfatningen av livet, men fordi det tar lang tid å akseptere at det er ingen hjelp å få fra oven og at menneskeheten selv må løse problemene ved praktiske erfaringer og kunnskap om livets utvikling og begrensninger.

Så til den Himmelske kommunismen:

Himmelsk kommunisme, hva i svarte mener du med det? Mener du at kommunister så å si kan bli politisk religiøse??? Sukk, sukk! Dessverre: Ja, jeg mener faktisk det! Helt riktig: Politisk religiøse! 

Noen av oss mennesker har alltid en tendens til å monopolisere trosoppfatningen eller den politiske oppfatningen. En av grunnene er at vi/dem er redde det ukjente og at det kan vise seg at det vi/de tror eller mener, faktisk er feil. Å tenke annerledes, kan nå bli en trussel.

Det er bare én rett lære! Begynte du å tenke sjøl og kanskje lurte på om det var feil det de lærte deg eller det du leste, og du etter hvert begynner å undersøke, stiller vanskelige og kritiske spørsmål! Ja da kan du bli mistenkeliggjort eller utstøtt/straffet. Hold deg til skriften du, den er sannhet, ja ikke bare sannhet, men: Sannheten!

Kan dette skje hos kommunister, at de etter hvert, er begynt å bli politisk religiøse? Jeg er overbevist om at det kan skje! Gang på gang har jeg opplevd at kamerater og politiske venner siterer Marx og Lenin helt revet ut av sin historiske sammenheng og ofte er svarene de gir ikke knyttet til å løse dagens politiske utfordringer. 

Marxismen – Leninismen blir en politisk religion, den slutter å utvikle seg, blir en «trosoppfatning» den har stivnet. Ikke noe annet, er så fjernt som det!  Marxismen – Leninismen eller den Kommunistiske samfunnsteorien, er en levende og aktiv teori i stadig utvikling. Stadig utvikling, er den grunnleggende karakteren til denne teorien, ikke stillstand. Det er en samfunnsteori som er underlagt de strengeste vitenskapelige krav om bevisføring for sin praktiske holdbarhet. Den er et mektig redskap for å endre samfunnet i retning av et klasseløst samfunn, et samfunn uten nød og fattigdom og som er i dynamisk balanse med resten av naturen. Den kommunistiske samfunnsteorien har ingen ting med tro å gjøre. Den måles bare ut fra: Praksis og brukbarhet!

Kjære leser, jeg skal til slutt ta opp et svært viktig stridsspørsmål blant dagens kommunister og venner av kommunismen i Norge (problemet gjelder også for kommunister i hele Europa, med det tar jeg ikke med her). Jeg har lenge argumentert skriftlig og muntlig for at nasjonene: Kina, Cuba, Vietnam og Laos er nasjoner som utvikler kommunismen i sine land. Jeg har vist til at Marx har påpekt at en nasjon som gjennomfører en arbeider-/kommunistisk revolusjon, trekker med seg alle fødselsveene fra det gamle samfunnet inn i det nye. De trekker med seg alt av den gamle kulturen og hvordan det gamle samfunnet fungerte. Hele dritten fulgte med på ferden. Og til mer tilbakeliggende samfunnet var, jo mer var det av denne dritten! 

Her kommer noen påstander og argumenter jeg skal se på:

1. Frigjøringen (revolusjonen) og styringen av det nye samfunnet: Kommunismens første fase (sosialismen), må være arbeiderklassens verk.

Ja, det er riktig at denne oppgaven må være arbeiderklassens verk og kommunistene er den mest fremskridende delen av arbeiderklassens. Som Rudolf Nilsen skriver: De beste av dere er kalt! De mest klassebevisste, de som er bærere av felleskaps-kulturen og moralen, de som er politisk skolerte for å styre kampens utvikling. Det kommunistiske Manifestet slår også fast kommunistene rolle som de som har den nødvendige politiske kunnskapen og som kan stake ut veien for revolusjonen. Forutsetningen for denne oppfatningen er selvfølgelig at kommunistene her er drevende klassekjempere og har solid kunnskaper om den kommunistiske samfunnsteorien og at de utvikler den videre i den løpende klassekampen, en formidabel oppgave og krav til kommunister. De russiske kommunistene med Lenin i spissen innså at arbeiderklassen måtte ha et parti som var organisert for klassekamp. Et parti som var bygd på prinsippet om den Demokratiske Sentralismen. Et levende og aktivt demokrati og enhet i handling. Erkjennelsen kom etter at det hadde vist seg at de tradisjonelle partiene ikke var i stand til å nedkjempe føydalismen og borgerskapet i Russland. At arbeiderklassens fagforeninger ikke var i stand til å gjennomføre en slik oppgave, var allment kjent lenge før dette. Alle som har hatt praktisk erfaringer med fagforeninger på en viss størrelse, vet at arbeiderne i et borgerlig samfunn er innpodet av de herskende tankene og spriker i alle politiske retninger. Det er bare hard klassejustis og disiplin i rekken som kan holde dem sammen når kampen hardner til. I 1922 slår Lenin og RKP(b) fast at partiet er arbeiderklassens fortropp i den nye staten og at det er partiet som styrer den politiske utviklingen i det nye samfunnet. Konklusjonen er: Kommunistpartiet er arbeiderklassens parti, det avgjørende redskapet for å vinne revolusjonen og for å opprette- og styre arbeiderklassens stat, langt inn i den første fasen av kommunismen/sosialismen. Et kommunistisk parti som ikke er arbeiderklassens parti, er ikke et kommunistparti, men et falskt og degenerert småborgerlig parti.

I spørsmålet om hvem som representerer arbeiderklassen, er det svært mye tull, tøys, tro og håp! De historiske erfaringene til nå har vist at Marxismen – Leninismen dvs. den Kommunistiske samfunnsteorien har rett: Alt av den gamle gørra fra det gamle samfunnet blir dratt med inn i det nye samfunnet: Kultur, organisering, metoder for styring, politiske motsetninger, måter å produsere på osv. De herskende tankene fra det gamle samfunnet sitter godt fast i hodene våre. De indre motsetningene etter revolusjonen, mellom den nye herskende klassen og den klassen som er fratatt statsmakten vil fortsette og den gamle herskende klassen vil selvfølgelig alliere seg med de ytre kreftene som vil knuse revolusjonsforsøket: Imperialismen. I en slik situasjon, ville det være det glade vanvidd å la statsmakten styres av diverse fagforeninger og folkelige organisasjoner. Når de hardeste kampene har roet seg ned så kan den nye arbeiderstaten begynne å utforske nye metoder for samfunnsmessig styring. Arbeidet med å utvikle en arbeiderklasse kultur for hele samfunnet, kan nå komme gang. Denne kulturen må utvikles slik at den blir borgerskapets kultur overlegen på alle av livets områder: kunnskap, moral, økonomi, samfunnsstyring, solidaritet, kunst osv. Tar dette lang tid? Ja! For at dette skal kunne bli en kultur som er rotfestet og dominere hele samfunnet, så må imperialismen svekkes slik at den ligger på dødsleiet!

2. Sosialisme og kommunisme er ikke det samme!

Svært mange kommunister mener at sosialismen og kommunismen ikke er det samme samfunnet. De mener at først kommer sosialismen og så kommer kommunismen. Det er som om vi snakker om to vit forskjellige samfunn! Er det det? Jeg mener vi har floket til begrepene. Vi har ikke en klar og entydig oppfatning av dette og det er jo ikke rart. Jeg vil oppfordre kommunistene til å gå tilbake til Marxismen og studere hva Marx selv mente om dette. Et av de siste skriftene om Marxismen er Marx oppgjør med de tyske sosialdemokratene: Kritikken av Gotha programmet. Og har dere ikke tenkt på at det heter: Det Kommunistiske Manifestet og Ikke Det Sosialistiske Manifestet? Når arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet igjennom en revolusjon, så sier Marx at dette er en arbeiderrevolusjon en kommunistisk revolusjon ikke en sosialistisk revolusjon. Marx påpeker at etter at arbeiderklassen har tatt samfunnsmakta så innfører de en arbeiderstat som Marxismen riktig definerer som.: Arbeiderklassens Revolusjonære Diktatur (PRD). Og dette nye samfunnet er kommunismens første fase (noen kaller også denne fasen for: Den politiske kommunismen. Dette samfunnet revolusjoneres/forandres i raskt tempo. Etter hvert som produktivkreftene og velstanden utvikles og klassekampen fjerner flere og flere av borgerskapets privilegier og at dette erstattes av arbeiderklassens kultur, som omfatter mer og mer av samfunnet. Da vil tempoet, i den revolusjonære forandringen av samfunnet, avta. Den kommunistiske graden av samfunnet øker. Borgerskapet som klasse oppløses og dør ut. Er den ytre fienden imperialismen, redusert til en tannløs tiger, så vil overgangen til kommunismens andre fase bli så og si usynlig. På et gitt tidspunkt, kan vi da skrive: Fra enhver etter evner til enhver etter behov! Vi går nå inn i kommunismens andre fase (noen kaller det den Sosiale kommunismen. Det som er det politiske poenget her Kjære leser, er at denne overgangen mellom kommunismens første og andre fase, så og si er umerkelig (ikke et stort sprang). Det er derfor Marx riktig og presist kaller denne samfunnsutvikling for: Kommunismens første og andre fase. Hvis vi hadde hatt kjennskap til Termo-fysikkens forklaringer på begrepet faser (ved hjelp av tilført varme, så går is over til vann og så til damp) så hadde vi forstått logikken i denne samfunnsprosessen. Ordet sosialisme, har ingen plass her!  

Marx kjennetegnes av en utrolig presisjon når han forklarer politiske og samfunnsmessige prosesser og han var svært godt opplyst om fysikk, matematikk og Charles Darwins arbeide med den biologiske utviklingslæren. Kanskje vi også kunne prøve å være mer presise når vi forklarer politiske prosesser og oppgaver?