Ecuadors krise

IMF (Internasjonale pengefondet) godkjente sin 14de avtale med Ecuador i mars i år, ved å pådytte landet en streng lånepakke i bytte med $4.2 milliarder i lån over flere år, med ytterligere $6 milliarder fra andre institusjoner. Som del av denne avtalen, har Ecuadors president Lenín Moreno utstedt dekret 883 2 oktober, som deregulerer drivstoffprisene og fører til de største demonstrasjonene i landets moderne historie.

Rafael Correa, for Friheten Terje Enger

Terje Enger

Neste dag deklarerer han unntakstilstand og suspenderer konstitusjonelle garantier og autoriserer de væpnede styrkene til å knuse protestene. Når dette mislyktes innførte han tvungent portforbud i hovedstaden Quito, 12 oktober, i et omfang man ikke har sett siden militærdiktaturene på 70 tallet. Under unntakstilstanden flyttet Moreno regjeringen til Guayaquil, en by kontrollert av hans allierte. I en uttalelse kringkastet på alle TV kanaler beskyldte han meg for å oppfordre til demonstrasjoner for å få ham avsatt og flankert med fremtredende militære figurer, appellerte han til den tidligere grunnloven, som gjør de væpnede styrker til garantister for demokratiet. Han så ut til å overse hvor politisk besynderlig disse bildene måtte se ut..

 For mindre enn et år siden hadde han lovet at han aldri skulle heve drivstoffprisene, fordi det ville ramme de fattigste. I oktober, hadde tonen skiftet; han fortalte de protesterende at han ikke ville trekke det tilbake, og beskrev sin egen beslutning som «modig» og samtidig bekreftet han at det var slutt på subsidiene «som bare oppmuntret til latskap». Men omfanget av demonstrasjoner tvang ham til å forhandle med Sammenslutningen av urfolksnasjonaliteter i Ecuador (CONAIE), som hadde ledet demonstrasjonene, og til å trekke tilbake dekret 883 den 13 oktober. Ifølge offisielle tall har åtte mennesker mistet livet, og 1,340 har blitt skadet under disse hendingene. Samtidig ble 1,200 arrestert og fengslet.

For å rettferdiggjøre IMF avtalen, hadde regjeringen begrunnet det med at Ecuador var i krise, spesielt på grunn av den påståtte gjelden de hadde arvet. Men dette utsagnet er basert på manipulerte tall: Moreno sa at den offisielle gjelden var $60 milliarder, selv om offisielle tall fra finansdepartementet viser $43.542 milliarder i Juni 2017, da han overtok embetet, av dette var utenlandsk gjeld bare $28.55 milliarder, som er 21.4% av BNP, til tross for rekordstore offentlige investeringer på $100 milliarder mellom  2007 og Mai 2017.

 Store sjokk for landet

 I 2016 hadde økonomien falt med 1.2% p.g.a. fall i oljeprisene, mye sterkere dollar, internasjonale dommer mot landet som resulterte i sanksjoner som kostet over 1% av BNP, og et ødeleggende jordskjelv som kostet økonomien nesten $3milliarder. Til tross for disse store sjokkene, hadde økonomien begynt å ta seg opp igjen i fjerde kvartal 2016; i 2017 hadde vi en vekst på 2.4% og i 2018 på 1.4%.

Moreno regjeringen nevner ofte budsjettunderskudd som de hevder å ha arvet. Budsjettunderskuddet har nådd 5.34% og 5.39% av BNP i 2016 og 2017 (hovedsakelig p.g.a. reduserte oljeinntekter), var tilbake på 2.4% i 2018, mindre enn det Maastricht-klausulen dytter på EU landene.

 Så hvis det ikke var noen gjeldskrise og ingen økende budsjettunderskudd, hva er det da Moreno snakker om? Situasjonen er mer et resultat av de rådende økonomiske misligheter i styringen av landet enn en forgiftet arv. Da de kom til makten, reduserte eller eliminerte Moreno toll tariffer på 372 kategorier av produkter så Ecuador mistet anslagsvis $400 millioner i inntekter, og økte den totale kostnaden av ikke-nødvendige produkter med omtrent  $800 millioner. Regjeringen kutter innenlandske kilder til inntekter fra  Ecuadorean Institute of Social Security (IESS) og sentralbanken, statlige institusjoner som nå sender sine  tilganger og reserver utenlands.

 Ecuador har lenge vært plaget av ustabilitet. Fra 1996 til 2006, har ingen regjering fullført sitt mandat, og løsningene på kriser  kom fra utsiden av det institusjonelle rammeverket. Så som demokratisk respons på permanente politiske spenninger, tillater artikkel 130 og 148 i grunnloven av 2008 nasjonalforsamlingen eller presidenten til å holde nytt valg hvis det er en tilstand med «alvorlige politiske kriser eller innenlandske uroligheter». Mellom 2007 og 2017, ble jeg valgt tre ganger og den kroniske ustabiliteten ble lettet: Vårt prosjekt, Borgernes Revolusjon brakte oss suksess hver gang, inkludert da Moreno stilte i presidentvalget med løfter om å fortsette vårt prosjekt.

 ‘Forbli i fjellene deres’

 Men straks han fikk makt skiftet Moreno retning og gikk over til  nyliberal ortodoksi og forsvar av interessene til Ecuadors rike og mektige. Han begynte å forfølge og straffe sine tidligere kamerater, med alle mulige midler inkludert juridiske, og svekket nasjonale institusjoner På mindre enn to år hadde han hatt tre visepresidenter. Ecuadorianerne ventet tålmodig på at han skulle holde sine løfter om et bedre styrt land. Men med svak økonomi og sosiale resultater, mangel på statlige infrastrukturprosjekter og altfor mange korrupsjonsskandaler, hvorav noen inkluderte presidentskapet, har populariteten hans punktert. Dekret 833 tente en lang tids opphoping av elendighet. Private buss sjåfører gikk ut i streik, så reiste hoveddelen av urbefolkningen seg, raskt etterfulgt av en stor del av befolkningen.

 Elitene prøvde raskt å diskreditere demonstrasjonene. Borgermesteren i Guayaquil, Cynthia Viteri, stengte brua til byen for å beskytte den mot påstått plyndring fra urbefolkningens mars, og hennes forgjenger Jaime Nebot, avslørte sin egen rasisme da han ba dem «forbli i fjellene». Regjeringen og deres allierte i de privateide media prøvde å bortforklare demonstrasjonene som et kupp. De beskyldte Venezuelas president Nicolás Maduro og meg for å ha betalte agenter til å infiltrere demonstrasjonene og hisse folk til voldsbruk. Som et forsøk på å sannsynliggjøre disse beskyldningene arresterte politiet 17 Venezuelanere, som viste seg å være Uber sjåfører og ikke agenter og provokatører.

 Men den offisielle retorikken fortsatte: Det ble sagt at mine støtter og jeg provoserte til trøbbel for å hindre myndighetenes forsøk på å takle korrupsjon, og at Ecuador led som følge av det. Moreno hevdet at: «Det finnes ikke den minste tvil om at denne galningen styrer alt dette fra Venezuela fordi han vet meget godt at rettsvesenet har ham i kikkerten». Den privateide pressen forsvarte regjeringen til tross for dens urettmessige undertrykking, og sinte  protesterende kastet etter hvert denne pressens journalister ut av demonstrasjonstoget, dessverre, ble noen fysisk angrepet. De sjeldne uavhengige medieutgavene tok til motmæle, som f. eks. Pichincha Universal, som da ble stengt.

 Mens demonstrasjonene fortsatte, sørget nasjonalforsamlingens president og Morenos allierte  César Litardo for å hindre parlamentet i å ta sete. Isteden burde alvorlighetsgraden i tilstanden heller sørget for at de var permanent innkalt for å kunne finne tiltak som kunne avverget voldsbruken, inkludert avsetting av innenriks- og forsvarsministrene, som bærer det direkte ansvaret for undertrykkingen. Forsvarsminister Oswaldo Jarrín fikk til og med lov til å skryte av at «kriminelle eller terrorister vil bli skutt (put down by force) ... Ingen bør glemme at de væpnede styrkene kan hevde konkrete krigserfaringer.»

 Ut med IMF!

 Ut fra flere muligheter, aksepterte regjeringen meklingsforsøkene fra FNs representant i Quito og Ecuadorianske Biskopers Konferanse; den ville bare snakke med en gruppe, CONAIE, hvor lederne har støttet det siden Moreno kom til makten. Til demonstrasjonene startet har CONAIEs tidligere president Humberto Cholango styrt det nasjonale vannvesenet, og Urfolkenes Pachakutik Flernasjonale Forenings bevegelse var partner i den regjerende koalisjonen, og Moreno hadde gitt mange urfolksledere viktige jobber. 

Men CONAIE medlemmer som var i flertall mot sine ledere protesterte. Så regjeringen organiserte en dialog med sine allierte (uten noen indikasjon på at det ville lykkes) i et forsøk på å trosse gateprotestene. Det førte bare til opphevelse av dekret 833, selv om demonstrantene også krevde utkastelse av IMF og Moreno.

Forsøket på å nøytralisere urbefolkningens bevegelse mot støtter av bevegelsen sammenfalt med en videre bølge av undertrykking av den politiske bevegelsen. Den 14 oktober ransaket politiet hjemmet til Paola Pabón, prefekt i Pichincha provinsen, og Virgilio Hernández, generalsekretær i borgernes revolusjonære bevegelse (Citizens’ Revolution Movement) (oppkalt etter en prosess som startet i 2007), og fem andre inkludert tidligere president i nasjonalforsamlingen, Gabriela Rivadeniera, som søkte beskyttelse i den mexicanske  ambassaden. Pabón er nå i fengsel, som også Yofre Poma, et medlem av nasjonalforsamlingen fra Sucumbíos provinsen, og Alexandra Arce, tidligere borgermester i Durán.

 Vår bevegelse alene har forlangt implementering av artiklene 130 og 148 i grunnloven som en fredelig demokratisk og konstitusjonell respons til krisen; for at vi har blitt kalt putschists. Uovertruffet, har IMF erklært sin støtte til økning av drivstoffprisene, en klar indikering på at Pengefondet heller vil støtte Morenos regjering enn den avtalen de selv undertegnet med den.   IMFs prioritet er å holde Moreno ved makten uansett kostnad, fordi siden mai 2017 har Ecuador blitt USAs regionale brohode, og USA er ikke villig til å tape sin nye allierte. Morenos regime har nylig alliert seg selv med Lima Gruppen til støtte for forsøket på å kaste President Nicolás Maduro i Venezuela. Regimet har utlevert Julian Assange til det britiske politiet, forlatt unionen av søramerikanske stater (Unasur), autorisert en ny militærbase på Galápagos, sviktet Citizens’ Revolution Movement og straffet deres aktivister. Den økonomiske og sosiale situasjonen forverres, og regjeringen har ikke lenger legitimitet. Ecuador er i drift.

 - Rafael Correa er økonom og var president i Ecuador fra 2007 til 2017